Fanget- En takknemlig jentes bekjennelse
Jeg mottar en del mail ifra flotte jenter over hele landet. Innimellom så kommer det noen som treffer meg veldig. Dette er en jeg har litt lyst å dele med dere. Jeg skjønner det er mange jenter som kan kjenne seg igjen. Jeg ønsker at dere skal vite at det finnes en vei ut. Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg sier at det finnes håp. Dere skal også vite at dere ikke er alene. Jeg vil til sist understreke at jeg Ikke er noen ekspert på spiseforstyrrelser og at jeg er ikke one-to-go-to når det gjelder det. Det er ikke derfor jeg deler denne historien med dere. Jeg er uansett veldig takknemlig for disse ordene og for at en og annen sjel finner inspirasjon til en friskere tankegang når det gjelder mat og trening via bloggen.
"Nå lar jeg bare fingrene skli over tastaturet. Det er så mange ord som jeg formulerer i hodet og som vil ut. Det føles ut som om det er uendelig med ord der inne. Lurer på om jeg får med alle sammen og har jeg hatt det så forferdelig?
I så mange år har jeg sett meg i speilet og fått et slag i tryne hver gang. Gråten kaster seg mot meg og jeg finner noe som kan straffe meg. Ja den lille skalpellen eller neglesaksen har funnet meg hver gang. En stripe på armen blir kuttet. Fordi jeg fortjener det. Du er stygg og feit. Ikke rart ingen liker deg. Så går jeg på kjøkkenet. Er det ikke noe å spise der bruker jeg 300 kroner på butikken. Stapper i meg alt med tårer i øynene for deretter å ligge over doskålen. For å vente på den beste følelsen jeg vet av. Den følelsen som er min beste venn. Tom! Ren!
Jeg blir liggende på badegulvet, kjenner etter om jeg har mistet 10 kg eller om de lårene som jeg er så misfornøyd med er der enda, magen som får meg til å begynne å grine? De er der. Faan du er mislykket!
Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å spise, jeg klarer det ikke. Jeg må ha mat som jeg kan sitte og trykke i meg bare for å kaste det opp. Men jeg angrer for at jeg spiste det. Kroppen gjør en slags motstand jeg ikke kan beskrive. Noe sier meg at dette kan jeg ikke holde på. Jeg løper til toalettet. Hver dag. Hver dag går tankene mine til mat, klær, streben etter å være tynn, god nok, fin nok. Jeg ser på alle rundt meg. De får det til, de virker så himla perfekte. Hadde jeg bare sett slik ut ville jeg vært lykkelig jeg også. Når fornuften slipper til vet jeg at det jeg driver med ikke tar meg noen steder, men jeg klarer det ikke, jeg fortjener å bli straffet. Du duger ikke til noe. Det gjør så vondt. At maten finner meg hver gang, og hver gang føler jeg meg like mislykket og ubrukelig. Jeg angrer så forferdelig på det siste måltidet. Jeg lukker øynene. Det er noe som rører seg der. En skygge. Det er noen der. Jeg blir redd. Vil bare gjemme meg. Det er så mørkt! Jeg prøver å få opp øynene, men det slipper ikke taket og jeg ligger ved doskålen igjen. Det er det eneste riktige.
I 12 år har jeg vært fanget i et nett, ett mønster som har vært som den verste dal og bergbanen. Mer intens enn andre ganger. Jeg har vært fornuftig og jeg har vært fanget. Noe som har fanget meg. Jeg kan kjenne grepet strammer seg enda. Blir jeg noen gang fri? Jeg føler meg så mislykket. Året 2007 da jeg veide 58 kg. Det laveste tallet jeg kan huske at jeg har veid. Du tenker kanskje det er mye?! For meg var det så deilig. Selv om jeg ville lengre ned den gangen også. Men jeg kan huske bein. Bein som stakk ut her og der. Der var så vakkert. Jeg hadde fått til noe. Men etter det gikk det oppover. Jeg kom meg ikke lengre ned. Var det virkelig ett måltid som havnet i doskålen og en lang løpetur som skulle være livet mitt? Var det slik jeg skulle leve for å være lykkelig?
En dårlig ekskjæreste, bulimi og selvskading var livet mitt lenge. Maten styret tankene mine og jeg var konstant trist, misfornøyd og det var dette mørket som omsluket meg. En dag stod han der, han som jeg skulle dele så uendelig mye med. Kjæresten min, mannen som ble far til mine barn. To nydelige barn har jeg fått og de gjør meg stolt og kry hver eneste dag. Jeg fokuserer lenge på noe annet enn speilbildet mitt og jeg straffer meg sjeldnere. Men så lukker jeg øynene. Han er der. Han strammer grepet rundt meg. Alt kommer tilbake og jeg vil bare bort. Jeg hater meg selv. Det gjør så vondt. Doskålen som var min beste venn finner meg igjen og vi blir gode venner igjen. Lenge! Det forholdet ser ut til å være det lengste jeg noen gang har hatt. Vil det noen gang ta slutt?
Jeg vet ikke hvordan, men jeg begynner å bli lei av å styrt av mannen bak øynene mine når jeg lukker dem. Lei av å bli kontrollert, fortalt hva jeg skal gjøre og lei av at doskålen er min bestevenn. Jeg fant fram til dietten psmf. Jeg fortalte kjæresten min at jeg skulle begynne på denne og at han måtte hjelpe meg å holde meg til planen. I 4 uker holdt jeg meg til planen. 4-5 måltider om dagen. Det var helt jævlig i starten å spise så mye mat uten å kaste opp. Jeg holdt på å gå på veggen, rive meg i håret og det gjorde vondt. Det gjorde vondt å stå imot doskålen, men jeg klarte det. Så kom jeg over Silje Marielas blogg. Jeg leste meg opp på alt hun skrev. Slukte alt. Tror hun kunne ha skrevet hva som helst og jeg kunne gjort det. Om hun ba oss kjøpe ti kameler hadde jeg vel gjort det. Jeg meldt meg på 4Uker og deretter femme fatale. Treningsprogram og kostholdsprogram. Underveis i programmene har jeg ikke vært i nærheten av doskålen og jeg har oppnådd resultater som jeg bare kunne drømme om. Jeg kunne ikke tro at man kunne spise mat og bli tynnere eller finere. Tusen Takk for at DU har åpnet øynene mine. Jeg sier ikke at bulimien er borte, jeg har opplevd den utenfor planene, men jeg har lært så utrolig masse. Blitt kjent med min egen kropp. Jeg har levd i denne kroppen i 26 år og det er først nå jeg kjenner den. Først nå jeg kan kjenne på hvordan jeg har det i den sånn ordentlig. Jeg kan spise uten å løpe til toalettet. Jeg kan se meg i speilet å la tårene ligge. Jeg kan ikke beskrive hvor godt det er. Jeg jobber med meg selv hver dag for å komme ut av dette mørket, jeg sier ikke at hver dag på Silje Marielas programmer er rosenrødt. Man må jobbe for det, men jeg har kommet så mye lengre enn jeg noen gang ville ha gjort uten. Jeg føler at det er på tide å ta farvel med bulimien. Jeg har kommet langt!
Dette er en meget forkortet historie. Min historie, men uten deg Silje Mariela ville jeg ikke turt å skrevet den. Satt ord på min historie, mitt liv. Du har hjulpet meg mer enn jeg kan beskrive. Takk!"
Også var det denne røya her da. Hva skjer? Jeg har slitt i det siste med en kropp som ikke helt har hatt lyst til å lystre grunnet hormonpreparater. Jeg jobber som en helt nå for å finne ut hvordan P-piller og andre God-knows-what-piller påvirker ulike funksjoner og systemer i kroppen. Hovedsaklig da med tanke på kroppskomposisjon, forbrenning, + +. Har funnet en del interssant foreløpig. Utfallet for meg har nå blitt at jeg må trene Mer og være enda mer påpasselig med kaloriinntak. Men sånn er det. Jeg er ved godt mot. 
Jeg jobber nå med siste innspurt på Fettforbrenning Gjort Enkelt 2.0 og jeg trenger derfor Din hjelp!
